Oi, gikk plutselig en liten stund i mellom postene nå. Kjæresten har flyttet hjem til hjembygda si for å jobbe litt, så jeg og Nano er alene i byen. Med fulltidsstudier og deltidsjobb på si, så blir det ikke mye tid til overs og den tiden som blir til overs bedriver jeg med enten hundetrening eller å slappe av. I enkelte uker skulle jeg nok ønske at jeg hadde et par time til i døgnet!
I påsken var vi i Trysil og hadde stor suksess på treninger der, Nano fungerte perfekt og stressnivået var nesten ikke tilstede! Vi fikk jobbet mye med bli på start og felt, vi fikk også trent slik jeg ønsker å trene, ikke bare trene kontakt og stressnivå. Så det var gøy og oppløftende, gav et litt håp for våren/sommeren. Uken etter hadde jeg en ukes hjemmeeksamen hvor det ble lite trening og bilen i tillegg havnet på verksted så da ble det kun turer. Vi dro på en onsdagstrening i hos follo og Nano var overraskende lite påvirket av stress, hun ble på start og vi fikk en veldig god trening sammen. Men til neste trening var den gode flyten vi var på brudd, stressnivået var skyhøyt og endte i bare tårer og fall. Det er liksom litt sånn som at du plutselig vinner 500 kr på flaxlodd, du enser et håp om mer og kjøper flaxlodd for alle pengene, men gang på gang ingen gevinst.
Men jeg må leve på det hun viste oss i Påsken, at hun kan hun også. Uten stress og at hun alltid vil ha tilbakefall, spesielt i hallen hvor hun har opparbeidet seg høyest stressnivå. Og nå gleder jeg meg bare til vi kan starte å trene ute igjen, det er bare noen uker igjen nå så er alle hinderne flyttet og vi kan forhåpentligvis jobbe litt mer med stressnivået når miljøet er mye mer likt over alt. Det blir mye snakk om stressnivået, men det er det som holder oss tilbake. Føler jeg har fått hun litt mer ned på jorden og vi kan faktisk terpe på ting på få steder uten av hun forsvinner. Det er herlig!
AGILITYSTAFFEN 