BØLLA BLIR 3 ÅR


Det kjæreste jeg eier, som gir meg grå hår i ny og ne, blir 3 år i dag! Disse årene er fylt med glede, tungesmasker og frustrasjon! Gleder meg til fortsettelsen :kr

Reklamer

Høsttanker

img_9186

I de siste måneder har jeg blitt utrolig inspirert av både bloggere og instagrammere til å trene hund. Du vet den følelsen av å bare «dette vil jeg trene på!!», nesten hiver hunden under arma og røsker med deg klikkeren og noen godbiter. En sånn følelse har jeg hatt opp til flere ganger i uken nå i høst, men problemet er bare at hunden er i et helt annet fylke enn hva jeg er. Dette er jo selvfølgelig kun midlertidig til jeg er ferdig med undervisning på høgskolen, og i April flytter jeg også til Trysil.

img_9228

Men jeg er jo hjemme annenhver helg ca, og burde jo da i prinsippet bare ha kasta baggen inn og røsket med meg Nano ut på den store tomta med gressplen vi har. Perfekt for litt styrke, balanse og koordinasjonstrening som hun har ekstremt godt av nå i denne opptreningsperioden. Men neida, det er som om noen bare har satt ei svær grå sky over hodet mitt og inspirasjonen blir borte. Kan jo selvfølgelig ha med tanke på at vi flyttet inn i et stort hus som allerede var innredet og har ting i, så våre ting ligger jo over alt og vi burde egentlig brukt helgen på rydde på plass, og at jeg i prinsippet burde ha lest og skrevet eksamener nå før jeg skal operere og blir sykemeldt i et par uker.

img_9215

Jaja, livet er underlig. Men det jeg i hvert fall kan si er at jeg gleder meg til jeg er hjemme fra Afrika (reiser i januar og er tilbake i april) og kan ta fatt på både hudetrening og agilitytrening. Svigersøsters hund Siraja, har reddet meg noen helger, der jeg har fått gått baner med hun. Det er litt som å gå med Nano, bare 10 kg lettere og mye mer hår. Men biter like hardt når godbitene kommer og har et hjerte av gull!

img_8356

AgilityVM i Zaragoza

IMG_1875.jpg

Nå er det bare to dager til vi reiser til Spania, Zaragoza for å heie på det norske landslaget i AgilityVM! Det har vært planen siden januar/februar, men det er så mye mer stas nå som min kjære svigersøster, coach og venn skal delta med Zelda! Disse to er noen råtasser uten like, og det er ingenting som gjør jeg så glad som å se på disse to gå agility. Eli Beate har lagt ned mye arbeid i treningen av Zelda, og hun har gjort så utrolig mye riktig. Derfor har de en utrolig fortjent plass på landslaget, og vi skal ha det superfint der nede med mye fin agility og ikke minst sol og sommer!

Ei lita oppdatering

Tiden går plutselig veldig fort, og det er lenge siden sist. Nano har blitt gårdshund i Trysil sammen med husse (altså matfar, men svenskene har mye finere kallenavn). Jeg er igjen i Oslo for å fullføre utdanningen min.

IMG_1075.jpg

Vi vet egentlig ikke hvordan det går med med Nano, hun har i hvert fall ikke vondt, får raptuser hvis hun er løs og har stort sett mye energi. Frisk som en fisk er hun i følge seg selv også. Men hun hopper på annethvert steg i litt for høy trav enda, hva det kommer av er vanskelig å si, men det kan være en uvane. Vi har enda ikke vært til kontroll etter operasjonen, når vi har en bil og det er langt til nærmeste rehabiliteringssenter så blir det dessverre vanskelig, men Nano har nytt sommeren med å få svømme litt og gå korte turer i bånd. Vi prøver også å aktivere musklene i bena med å gå åttetall og «sykle», altså sykle med benet hennes mens hun ligger.

I Oslo fyller jeg dagene mine med mye jobb og skolearbeid, men når søndagene kommer kjenner jeg hvor sterkt savnet etter hundetrening er. Håper virkelig Nano blir haltefri, så vi kan begynne å trene agility igjen. I «værste» fall får vi i hvert fall trene rallylydighet og endelig få debutert der.

Planen fremmover er å få kommet i gang med laser og fysio i Trysil, også har jeg hørt rykter om vanntredemølle i Brummundal som vi kanskje får kommet oss til. Eller, jeg er bare i Oslo da, men jeg sender Thomas rundt for å gjøre disse ærende. Han gjør det heldigvis med glede! 😉

Livet snudd på hodet

Når du plutselig ikke lenger får holdt på med hobbyen du har forelsket deg i, så gjør det rimelig vondt. En ting er at vi ikke kan trene agility, men vi kan ikke holde på med noe på 12,5 uker. Stingene er tatt, og vi har vært på kontroll. Vi må bare ta tiden til hjelp, og fikk noen tips til hvordan vi kan holde på med rehabilitering selv. Nano har nemlig flyttet med matfar til Trysil, og jeg blir igjen i Oslo for å bli ferdig med studier. Jeg har plutselig all ledig tid til bare meg selv, men jeg må vel prøve å nyte det når jeg først kan være sosial etter jobb, og har ekstra tid til studier.

IMG_7695

Nano har begynt å få svømme litt, noe hun synes er veldig stas! I tillegg gjør vi sykkelbevegelser med benet og lar henne gå i 8-tall. Bortsett fra det er det bare ro som må til. Musklene må jo komme tilbake, og benet må gro både der de har kuttet det av og skrudd det på plass igjen. I tillegg har hun blitt tynnere etter at vi kuttet ned noen gram med mat hun får hver dag, for jeg var livredd for at hun skulle bli skikkelig feit av å ikke gjøre noen ting. Og snill som hun er maser hun ikke selv om det er kuttet ganske mye, gode Nano ❤

Men vi venter tålmodig og krysser alt vi har for at vi kan starte neste sesong med et brak! Det vil nok ikke bli så mye aktivitet her fremover, kanskje de gangene jeg er ‘hjemme’ i Trysil så jeg også kan få være med på svømmingene og treningen.

Håper alle har og har hatt en flott sommer!

Heidi&Nano

 

Rolige dager

Operasjonen er over og alt gikk bra! Nå gleder vi oss til stingene kan taes og rehabiliteringen kan starte 🙂 Nano mener jo selv hun er frisk allerede nå, så har buret inn sofaen så hun ikke kan hoppe… Livet med skjerm går forsåvidt fint, hun tror egentlig hun ikke har på noe, og mener alt og alle står i veien for henne.

Røket korsbånd 

Da skjedde det, korsbåndet røk eller ble skadet. Vi skulle egentlig til Lillehammer i helgen for å konkurrere, men vi kjører heller til Trysil for litt kvalitetstid med husse og Todd. 


Ferieplanene ble brått endret, for vi orker ikke å dra til Danmark nå som vi ikke kan gå selv, selv om vi egentlig har lyst til å se resten av familien gå. Men det er dumt å pine seg selv. Vi får finne på noe gøy i Norge istede også krysser vi fingrene for at vi er fit for fight neste sommer! 🙂 


Hvis noen har noe erfaringer med rehabilitering etter en slik operasjon (tplo) så kom gjerne med triks og tips! 

Ønsker alle en god sommer! 

Heidi&Nano