Høsttanker

I de siste måneder har jeg blitt utrolig inspirert av både bloggere og instagrammere til å trene hund. Du vet den følelsen av å bare «dette vil jeg trene på!!», nesten hiver hunden under arma og røsker med deg klikkeren og noen godbiter. En sånn følelse har jeg hatt opp til flere ganger i uken nå i høst, men problemet er bare at hunden er i et helt annet fylke enn hva jeg er. Dette er jo selvfølgelig kun midlertidig til jeg er ferdig med undervisning på høgskolen, og i April flytter jeg også til Trysil.

Men jeg er jo hjemme annenhver helg ca, og burde jo da i prinsippet bare ha kasta baggen inn og røsket med meg Nano ut på den store tomta med gressplen vi har. Perfekt for litt styrke, balanse og koordinasjonstrening som hun har ekstremt godt av nå i denne opptreningsperioden. Men neida, det er som om noen bare har satt ei svær grå sky over hodet mitt og inspirasjonen blir borte. Kan jo selvfølgelig ha med tanke på at vi flyttet inn i et stort hus som allerede var innredet og har ting i, så våre ting ligger jo over alt og vi burde egentlig brukt helgen på rydde på plass, og at jeg i prinsippet burde ha lest og skrevet eksamener nå før jeg skal operere og blir sykemeldt i et par uker.

Jaja, livet er underlig. Men det jeg i hvert fall kan si er at jeg gleder meg til jeg er hjemme fra Afrika (reiser i januar og er tilbake i april) og kan ta fatt på både hudetrening og agilitytrening. Svigersøsters hund Siraja, har reddet meg noen helger, der jeg har fått gått baner med hun. Det er litt som å gå med Nano, bare 10 kg lettere og mye mer hår. Men biter like hardt når godbitene kommer og har et hjerte av gull!