Stressnivå

Gårsdagens trening gikk ikke akkurat som planlagt. Eller, rettere sagt, jeg var kanskje ikke forberedt nok eller hadde noen plan i det hele tatt. Ikke var jeg i modus heller, vi hadde vært på en joggetur før hvor jeg håpet på bar bakke hele runden, men endte med å løpe i slaps og var rævsliten for å si det slik. Menagilitytrening måtte vi jo på, vi disponerer hallen 2 ganger i uken sammen med mange andre ekvipasjer, og det blir ofte typ 2 x 4-5 minutter trening per ekvipasje per dag. Altså mellom 16-20 minutter i uka med aktiv trening, og med Nanos stress fungerer ikke dette. Hun var heldigvis bedre i går enn hva hun var forrige trening, da tok vi bare slalåmen et par ganger (fordi det er den hun fullfører på best mulig vis og riktig) og gikk egentlig rundt de 8 minuttene vi hadde til disposisjon for å prøve å få kontakt.

IMG_5327x

Men så er det dette med riktig belønning, hvor mye/lite og det perfekte tidspunktet. Blir det for mye verbal belønning så stresser hun seg opp, blir det for lite så stresser hun fordi hun ikke får bekreftelse. Leke-belønning kan vi ikke drive med, for den vil hun ikke gi fra seg og mat tar hun halv-hjertet når hun er på sitt «høyeste». Det er ikke til å bli klok av, og det er jo min egen feil i grunntreningen, men det er virkelig ikke enkelt å rette opp i.

Etter at vi startet hos Jenni så har det jo selvfølgelig blitt litt enklere. Men jeg føler fortsatt at Nano aldri har den kontakten vi bør ha, for at hun skal klare å konsentrere seg riktig og at jeg klarer å slappe av. De gangene det skjer, trener vi alene i hall eller på uteområdet uten så mye hunder tilstede. Så er det da miljøet hun reagerer på? Er det miljøtreningen jeg må endre på, og hvilket miljø da? Jeg har i hvert fall prøvd å tenke i de baner nå, for egentlig så har jeg ikke lyst til å la hun trene de gangene hun er så høy, men på en annen side så er det bare de gangene vi kan trene fram til vi kan trene ute igjen. Og det er der det blir vanskelig, for jeg har jo så lyst til å trene, men synes det er kjipt når det ender i at jeg blir irritert på Nano og meg selv og til og med de som prøver å gi meg tips underveis. Som ender i at jeg ikke klarer å se det vi faktisk klarte på treningen og jeg tok meg selv i det i går. Første runde klarte vi et blindbytte kjempefint, og jeg belønnet aldri det, fordi det neste hinderet river/driter hun i og løper bort til et annet hinder som jeg ikke sier hun skal ta. Det ender da i kaos og irritasjon, mest på Nano. Men 2. runde hadde jeg bestemt meg for at vi bare skulle trene 2av2på på bommen og treningen måtte ende i noe bra.

Jeg er innforstått med at stresset mest sannsynlig aldri vil forsvinne, men så er det gleden og iveren i å drive med det som heldigvis vinner over. Kjørte hjem i går, og tenkte at jeg kanskje bare må ta trening/stevne-fri i en lang periode for å se om hun blir noe bedre av det. Altså bare slutte med agility. Klare det bedre med en ny hund. Men så har jo også Nano glede i av å drive med agility og at jeg da må finne andre metoder for å bli kvitt noe av det stresset hun bygger seg opp. I banen er det sånn høvelig greit, det er derfor hun har motivasjon og fart, men det til en viss grad. Men vi blir på en måte frarøvet det å terpe på ting, fordi hun ikke klarer å konsentrere seg og blir derfor stresset. Og det er kun i miljøer hvor det er agility, stresset finnes ikke hjemme eller andre steder, foruten når vi passerer andre hunder og barn.

IMG_5307x

Tror ikke jeg kommer til noen konklusjon, men mer en diskusjon med meg selv. Alt jeg tenker på er hvordan kan vi bli bedre sammen, for selv om vi skal ha det gøy, så er det gøy å vinne for meg. Med det mener jeg ikke det å stå på pallen, men vinne kontakten til Nano og føle at løpet flyter uten at det må ende i en plassering. Jeg tror jeg må være mere selektiv i hva vi trener og hvordan/hvor mye/når jeg belønner, kun trene momenter som jeg vet hun mestrer slik at man ikke fremprovoserer f.eks. riv eller øker stressnivået. Det er ikke så lett, eller til å bli klok av. Men vi skal bli best, en gang, det skal vi! Skulle virkelig vi kunne gå flere kurs, spesielt for folk som virkelig kan dette, men studentøkonomien min tillater ikke det akkurat nå. Jeg får bare prise meg lykkelig for at jeg har en hund som har mye motivasjon og at jeg har så og si to friske bein jeg kan løpe med! Så går det nok en gang, for oss også, selv om det er vanskelig å se fremover når det betyr så mye.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s